Snø

En helt uvanlig situasjon - så mye snø på Goddo i julen. Den pleier å komme noe senere og ikke i så store mengder. Det er jo vakkert, da....

Karl Joseph Reinhold Blume

Karl Joseph Reinhold Blume var født 15 juli 1852 i Erfurt, Tyskland. Faren, Karl Blume, var maler og det samme ble sønnen. En tid etter konfirmasjonen 29 januar 1876, forlot han Erfurt, og av en eller annen grunn havnet han i Norge, i Kragerø. Her traff han en svensk jente, Stina Jacobsdatter, som hadde kommet til Kragerø for å søke lykken (eller en huspost) sammen med sine to eldre søstre. Møtet mellom Stina og Karl Joseph resulterte i et barn, Marie Amalie (min mormor), og den tyske malersvennen dro sin vei - til Tyskland, ifølge vår familietradisjon; til Oslo, skulle det vise seg etter litt slektsforskning. Der giftet han seg med en annen svensk jente, fikk to barn, en sønn og en datter, og forsvant så ut av historien høsten 1892.

Jeg har forsøkt å finne ut av min oldefars skjebne i flere år, men uten hell. Hans hustru i Oslo titulerte seg etter hvert som "enkefru" i adressebøker og i folketellingen fra 1900, så jeg gikk ut fra at han hadde dødd meget tidlig. Det var imidlertid helt umulig å finne ham under dødsfall i kirkebøkene til tross for iherdig leting.

For en ukes tid siden tok jeg opp tråden på nytt - jeg slang inn et søk på Ancestry.com i håp om å få et hint om hans tyske familie. Og hva finner jeg? Naturaliseringspapirer for Karl Joseph Reinhold Blume, maler, i Boston, Massachusetts, USA i 1922! Med den opplysningen gikk arbeidet lett - hele hans videre liv ble nøstet opp i løpet av kvelden, fra han utvandret som gift mann fra Gøteborg til Boston i mai 1893 og slo seg sammen med enda en svensk pike (ugift, tjenestejente) som kom over på samme båt fra Gøteborg. De bosatte seg i Revere, Massachusetts, fikk en datter 7 måneder etter ankomsten og senere en sønn. Karl Joseph startet et firma, The Reinhold Studio, hvor han oppga å være "scenic artist" (antagelig malte han kulisser). Sønnen utdannet seg til elektroingeniør og jobbet i samme firma med maskiner og utstyr til scener og tivoli.

Når min oldefar døde, har jeg ikke funnet ut, men det har vært mellom 1933 og 1945. Datteren giftet seg ikke og døde i 1981, mens sønnen døde barnløs i 1977. Det er med andre ord ingen etterkommere igjen i USA.

Litt av en historie - han må ha vært glad i svenske jenter! Og har altså hatt en famile i Kragerø, en i Oslo og en i Revere, Massachusetts.......

Julekalender

Byantikvaren i Bergen har hatt et eget skiltprosjekt som del av byens verdiskapingsprogram, Prosjekt Sandviken. Dette er nå blitt utgangspunktet for en digital julekalender hvor skilt med historisk informasjon om sjøboder, handel og industri i Sandviken og Skuteviken presenteres, ett for hver dag. Det første ble satt opp på "Prefaboden" i Skuteviken om morgenen 1.desember (bildet). De blå skiltene inspirert av Bergens gatenavnskilt, men med en fargesetting (hvit skrift på koboltblå bunn) som skiller dem fra de offisielle skiltene, vil etter hvert dukke opp over hele Sandviken og Skuteviken. Tanken har vært å få frem mer informasjon om de helt spesielle kulturminnene og kulturminneverdiene bydelen kan vise frem. "Skiltkalenderen" markerer slutten på Byantikvarens prosjekter i Kulturminneåret 2009.

Følg med på http://bergenheritage.org/jul/ og les mer på Byantikvarens nettside www.bergen.kommune.no/byantikvaren

Kjellere i Warszawa

Den siste uken har jeg tilbragt i Warszawa, på et seminar om kjellere. Gamlebyen i Warszawa, som ble "gjenoppbygget" etter krigen, er oppført på UNESCOs Verdensarvliste som et unikt eksempel på rekonstruksjon. Bygningene er mer eller mindre nye, men alle har gamle kjellere - sogar meget gamle kjellere. Flere av dem kan dateres til middelalderens slutt. I dag ser de ganske "rufsete" ut, men nå skal en del av dem settes i stand og brukes til kulturformål takket være norske bevilgninger gjennom EØS-avtalen. Bergen ved Byantikvaren er faglig samtalepartner på kjellerprosjektet - vi har jo også kjellere, om enn med langt mindre dimensjoner - og forrige uke var første "samtaleseminar". Vi fikk full gjennomgang av prosjektet, og av arkeologiske resultater: funn av flere deler av festningsmuren. Til gjengjeld orienterte jeg om Bergens ruinprosjekt og handlingsplanen for middelalderbyen. Det ble en interessant uke, om enn noe støvete: arbeidene pågikk for fullt i kjellerne.

En av kjellerne skal bli et informasjonssenter for Gamlebyen, en annen et teater, og en tredje et "Youth education centre". Det skal blant annet innredes et eget rom for "Unge poeter"! Tenk om det hadde vært mulig å få til noe slikt her? At man ikke bare tenkte luksusleiligheter og hotell når det var snakk om å ta i bruk gammel bebyggelse.

Alle bygningene som inngikk i prosjektet var merket med plakett, og med logoen "Norway Grants" godt synlig. Da blir man ganske så stolt over å være norsk i Warszawa!

Slektskontakt

Slektsforskning er fasinerende, og har gitt mange nye kontakter. Gjennom forsøket på å identifisere gamle fotografier har jeg fått kontakt med en fjern familie i USA, og nå har vi hyppig korrespondanse. Vi har kunnet utveksle bilder og informasjon om familien, og det er utrolig å se hvordan familielikheten slår gjennom til tross for flere generasjoner. Mine slektninger utvandret i 1880-årene, og det var min oldefars generasjon som dro (tre av hans søsken).

Familien i USA har tydeligvis tatt godt vare på minner om familien i Norge. I kveld fikk jeg oversendt bilder av min tippoldemor og tippoldefar. Det siste bildet (av tippoldefar) viste det seg at jeg også hadde, men uten navn og uten navn på fotografen. Det andre var første bildet jeg har sett av min tippoldemor. Ingen tvil om hvilken side av familien min far (og jeg) ligner.

Epost er en flott oppfinnelse for å holde kontakt, og etter at vi har blitt nett-kjent, er store deler av familien også kommet på Facebook. Da blir ikke slektsforsking lenger en "støvete" arkivdisiplin....

Sandvikendagene 2009

Så har Sandvikendagene gått av stabelen for andre gang - nå er det definitivt en tradisjon. Lørdag startet det, med strålende vær og vandring i traséen for "Den Trondhjemske Postveg", riktignok noe forkortet på bysiden. Egentlig burde vi startet fra sentrum, ved Nikolaikirkealmenningen, men vi kuttet det ned til oppmøte Balaklava ved Stølen. Med byråd for byutvikling Lisbeth Iversen i spissen og en glimrende guide i Geir Abelsen fra Sandviken Kulturhistoriske Forening, toget vi langs gateløpet som fortsatt ligger der postveien opprinnelig gikk, rundt Rothaugen skole, ned til Sandvikskirken og videre til Sandvikstorget hvor dagene offisielt ble åpnet av byråden.

Flere arrangementer trakk folk: stort oppmøte på Kystkultursenteret med mye for både voksne og barn, restaurering av hus i Rosesmuget 15 med demonstrasjon og råd om istandsetting av vinduer, rene folkevandring etterhvert til lyststedet Christinegård, og veteranbusser i fast rute mellom de ulike aktivitetene i Sandviken, Hellen fort og Gamle Bergen museum. Båtturer på fjorden, strålende vær - kulturminner som virkelig demonstrerte sin miljøverdi.

Søndagen fulgte opp, til trods for enkelte regnbyger. Regn skremmer ikke bergensere! Og at Sandviksdagene nå er kommet for å bli, kan vel ingen lenger tvile på. Et spennende samarbeide mellom alle frivillige virksomheter og foreninger i Sandviken, Bergen Kystlag, museene og Byantikvaren.

Byvandring på postveien med byråden i spissen startet Sandvikendagene